Min tro
Nå er det tid for å rippe litt opp i min tro. hurra!
Jeg er vel det man kaller personlig kristen. Jeg mener det finns en Gud, og han har skapt oss alle. Han sendte sinn "sønn", Jesus, ned til jorda, og Jesus døde for mine synder, osv. Jeg går i kirka regelmessig, nå på folkehøyskolen har jeg pleid å gå dit ca 2-3 søndager i måneden sammen med noen venner fra skolen. Jeg ber ved forskjellige anledninger og hører til tider på en del kristen musikk,
jeg har vokst opp i et kristent hjem, og har levd med troa mi så og si hele livet. Jeg har vokst opp med bordvers og "Jesus du er glad i meg" som nattasang samtidig som jeg har vokst opp i forskjellige kristne fellesskap som søndagsskole, bibelklasse, barnekor, ungdomskor, gutteforening, barneklubb, ungdomsklubb, ørten forskjelllige leirer, osv...
Selv om jeg har denne "solide" bakgrunnen som troende, har jeg selvfølgelig hatt mine tider hvor jeg har vært usikker på om det virkelig finnes en annen kraft bak allt som er rundt hos. Det hadde vel egentlig vært ganske naivt av meg hvis jeg ikke hadde stilt kritiske spørsmål ved min egen tro. Jeg har hatt flere perioder, en av dem på over et år, hvor jeg har virkelig følt at jeg tror på en barnehistorie, og at jeg ikke mener det jeg synger om, ber og snakker til andre om når det gjelder min tro.
Dette er noe jeg mener bare er sundt. Får du først kommet litt ut av det skallet du har levd i. hvor allt ved kristendommen er helt fantastisk, har du en mulighet til å se over selv, og studere hva du tror, og om du i det hele tatt tror på det. Da har du muligheten til å
a) Forkaste det du tror på
b) Forsette å leve i den troen du hadde før
eller c: Gå sterkere inn i din tro og gjøre den mer personlig for ditt liv.
Jeg er en person som har blitt noe mobbet på skolen og i barneårene mine generellt. Jeg har blitt sett på som merkelig, stygg, feit, illeluktende, you name it..
Noen kan her skylde på Gud. Hvor var du da jeg hadde det vondt? hvorfor gav du ikke bare mobberne en fryktelig byllepest som gjorde at de døde og slapp å hakke på meg?
Jeg mener Gud ikke arbeider på den måten. Jeg mener denne tiden i mitt liv har gjort nå at jeg er mer bevisst på meg selv, har et bedre selvbilde, og står uten komplekser for min egen kropp selv om jeg er det man kaller overvektig og veier godt over 100 kg. Jeg sier ikke at Gud ville jeg skulle ha det vondt, men han ville kanskje jeg skulle ha disse erfaringene for å stå sterkere senere i livet.
I denne perioden var jeg mye med i religiøst arbeid, og hadde mine beste venner på kristne leirer og stevner. Dette holdt meg oppe, og ble min styrke.
Nå har jeg fortalt en del om hvordan troen har vært for meg og skulle det være flere spørsmål dre lesere mener dere ikke har fått svar på når det gjelder min tro, så si ifra så skal jeg prøve å utdype så godt jeg kan!
¨
Jeg er vel det man kaller personlig kristen. Jeg mener det finns en Gud, og han har skapt oss alle. Han sendte sinn "sønn", Jesus, ned til jorda, og Jesus døde for mine synder, osv. Jeg går i kirka regelmessig, nå på folkehøyskolen har jeg pleid å gå dit ca 2-3 søndager i måneden sammen med noen venner fra skolen. Jeg ber ved forskjellige anledninger og hører til tider på en del kristen musikk,
jeg har vokst opp i et kristent hjem, og har levd med troa mi så og si hele livet. Jeg har vokst opp med bordvers og "Jesus du er glad i meg" som nattasang samtidig som jeg har vokst opp i forskjellige kristne fellesskap som søndagsskole, bibelklasse, barnekor, ungdomskor, gutteforening, barneklubb, ungdomsklubb, ørten forskjelllige leirer, osv...
Selv om jeg har denne "solide" bakgrunnen som troende, har jeg selvfølgelig hatt mine tider hvor jeg har vært usikker på om det virkelig finnes en annen kraft bak allt som er rundt hos. Det hadde vel egentlig vært ganske naivt av meg hvis jeg ikke hadde stilt kritiske spørsmål ved min egen tro. Jeg har hatt flere perioder, en av dem på over et år, hvor jeg har virkelig følt at jeg tror på en barnehistorie, og at jeg ikke mener det jeg synger om, ber og snakker til andre om når det gjelder min tro.
Dette er noe jeg mener bare er sundt. Får du først kommet litt ut av det skallet du har levd i. hvor allt ved kristendommen er helt fantastisk, har du en mulighet til å se over selv, og studere hva du tror, og om du i det hele tatt tror på det. Da har du muligheten til å
a) Forkaste det du tror på
b) Forsette å leve i den troen du hadde før
eller c: Gå sterkere inn i din tro og gjøre den mer personlig for ditt liv.
Jeg er en person som har blitt noe mobbet på skolen og i barneårene mine generellt. Jeg har blitt sett på som merkelig, stygg, feit, illeluktende, you name it..
Noen kan her skylde på Gud. Hvor var du da jeg hadde det vondt? hvorfor gav du ikke bare mobberne en fryktelig byllepest som gjorde at de døde og slapp å hakke på meg?
Jeg mener Gud ikke arbeider på den måten. Jeg mener denne tiden i mitt liv har gjort nå at jeg er mer bevisst på meg selv, har et bedre selvbilde, og står uten komplekser for min egen kropp selv om jeg er det man kaller overvektig og veier godt over 100 kg. Jeg sier ikke at Gud ville jeg skulle ha det vondt, men han ville kanskje jeg skulle ha disse erfaringene for å stå sterkere senere i livet.
I denne perioden var jeg mye med i religiøst arbeid, og hadde mine beste venner på kristne leirer og stevner. Dette holdt meg oppe, og ble min styrke.
Nå har jeg fortalt en del om hvordan troen har vært for meg og skulle det være flere spørsmål dre lesere mener dere ikke har fått svar på når det gjelder min tro, så si ifra så skal jeg prøve å utdype så godt jeg kan!
¨
Grifftun
17.apr.2008 kl.18:38
Søndagsskole, barnekor, ungdomsklubb, utallige leirer og mobbeoffre!!
Det er jo ikke dårlig bare det! ;)
Daniel
21.apr.2008 kl.00:17